Ny vår

Nå har vi bodd på Rosenhoff i snart to måneder, og jeg kan umulig trives mer enn jeg gjør! Ting har falt på plass, bilder henger oppe og nettet er endelig ganske stabilt. Så da kan man blogge igjen.

Det er så deilig å endelig ha flyttet inn til Oslo, så nå bruker jeg hovedstaden for alt den er verdt. Vi har vært på restauranter jeg alltid har villet dra på, og endelig har jeg vært på stand-up på latter. Kveldene er så lange som jeg selv vil ha dem, så søvnen blir nedprioritert. Jeg gidder ikke å dra hjem tidlig mer fordi jeg skal tidlig opp neste dag, da vil jeg heller kose meg så mye som mulig, og heller sove etter jobben.

Apropos jobb, på tirsdag slutter jeg på SFO, og på torsdag begynner jeg opplæring på Arts&Crafts på vestkanten. Jeg var på et veldig fint intervju, og ble tilbudt jobben før jeg engang drakk opp tekoppen. Den nye sjefen er verdens søteste, og jeg merker jeg blir skikkelig motivert. Jeg skal bli dritgod til den jobben, og så skal jeg ta over verden.

Selvfølgelig kommer jeg til å savne ungene på skolen, men nå er det så mye nedskjæringer og sammenslåinger, at kvaliteten synker der borte. De har ikke lenger råd til så mange voksne, som igjen gjør at de ikke har tid til like mange ekstra aktiviteter. Bemanningen er ned til beinet, så de som er igjen kommer til å ha en følelse av å aldri få satt seg ned med ungene. Så jeg har litt følelsen av å forlate et synkende skip.

Pus er død. Og selv om vi hadde henne i nesten akkurat 10 år, og jada, hun har det bedre nå, så gjør det dritvondt. Jeg var så glad i den katten der, at du aner ikke. Heldigvis er jeg her i Oslo, og ikke hjemme. Hadde jeg vært hjemme ville jeg ha grått 5 ganger om dagen fordi det ville vært så tomt, og fordi det fortsatt er kattehår på alt. Da er det bedre å være her, og late som at pus er hjemme og har det bra.

Jeg kunne ha skrevet masse mer, f.eks om A, som er en stor del av hverdagen og livet mitt for tiden. Eller om det nye søskenbarnet jeg skal få. Eller hvor mye regninger skremmer meg, og at jeg må holdel tunga rett i munnen for ikke å kaste dem i søpla og late som ingenting.

Men det får bli neste gang...!