Trist dag

I dag kom det jævlige nyheter.
En jeg gikk i klasse med er død. Selv om jeg ikke kjente ham spesielt godt de siste årene, var han en som var der. En som skulle være der.

Jeg vet ikke noe om alle de problemene han hadde, bare sånt jeg har hørt av venner og venners venner. Men uansett hva det var, 20 år er ingen alder i det hele tatt.

Jeg husker så mye av han fra barneskolen. En liten tass som var gøy å slåss med, som stod til kallenavnet. Husker at jeg var "forelska" i ham i femte klasse, fordi han var så søt. Også hadde han det lureste smilet. Husker at vi dansa roligdans på klassefest , og at jeg måtte ta av meg plattform-skoene for å bli mer jevnhøy med han. Husker at han forsøkte å tatovere seg selv med en passer-spiss og en sprittusj i timen, og at guttene i klassen prøvde å sniffe pulveret inni en tyrkisk-pepper. At flere av dem gikk fra fotball til skating og fra skating til andre ting.

Siste gang jeg så ham var i fjor vinter, vi slo følge hjem fra nattbussen med noen andre fra gamleklassen. Da tenkte jeg at, han så ikke så ille ut som alle skulle ha det til. Kanskje litt sliten, men med samme smil og samme humor.

Kanskje kjente jeg ham ikke nå, men de minnene jeg har kommer i alle fall til å bli hos meg.

Så jeg sender en tanke til alle som var glad i ham, og til alle de som hjalp han så godt de kunne. Til familien hans, og til alle vennene hans. Hvil i fred.