Døv fuglekarma

Dagen i dag begynte med en syk, stressa Ida som kavet seg til jobb. Bussen kom ikke som den skulle, jeg hoppet på en trikk. Ned bakken til CC vest, og inn i butikken. Da jeg kom så langt innså jeg at klokka var 9. Ikke 10. Senteret åpner 10. Ikke 9. Også akkurat den dagen jeg hadde trengt en ekstra time på øyet.

Jeg la merke til at folk var svært døve i dag, men etter å ha gjespet sa ørene popp og jeg skjønte hvor lavt jeg egentlig hadde snakket hele dagen.

Deretter var jeg på visning, i en litt sliten leilighet hos tre veldig hyggelige folk. De trakk lodd og jeg fikk den ikke, men håpet er ikke slukket, for i morgen skal jeg på - hold deg fast- visning...! Hos - hold deg fast - TRE GUTTER! Jeg håper ikke de er pappagutter som bydelen tilsier, men heller tre hyggelige og ryddige gutter, kanskje utenbys-fra. Mamma er sikker på at de ønsker seg en hushjelp, men jeg gir dem tvilen til gode. De er i alle fall 25 år alle tre, og jeg trenger kanskje noen flere guttevenner, jentejente som jeg er (har vel egentlig bare én guttevenn bortsett fra Anders)

...Hvis jeg ikke får det rommet heller så begynner jeg å ta det personlig. Kanskje. Hvem vil vel ikke bo med meg liksom. Gawd.

Jeg spiste deretter pizza med gullegullemenneskene Anne og Karl, koselig som alltid :) Hvorfor er det alltid dagene man er syk som har mest innhold?

Da skal jeg ikke si noe særlig mer, bortsett fra at denne fuglen:

...Den ser hyggelig ut, ikke sant? Nei det er den ikke. Den angrep meg flere ganger i dag, prøvde å ta frokosten min. Da snakker vi all-up-in-my-face-flakse-flakse. Til slutt måtte jeg gjemme meg for den. Snobbete vestkant-fugl, oppfødd på boller og croissanter.

Også denne fuglen da:

...Den prøvde å ta meg fordi jeg lo av barna dens (se på de rare barna da...). Til slutt måtte jeg hoppe inn i bilen, den var all-up-in-my-hair. Dårlig fuglekarma.