Dagen jeg møtte SATAN

Helga var kjedelig på grensen til det triste. Men den hjalp visst på forkjølelsen, så da får vi heller kose oss resten av helgene før jul.

I dag hadde jeg marerittklassen igjen. 5. klasse. Hvordan skal man forklare den gjengen? Tja, alle hadde dem i klassen. De guttene (eller jentene forsåvidt) som ikke hørte på læreren, som fikk alle til å le ved å være dust mot han eller henne. Som brukte mest av tiden på å skape helvete, spesielt når det var vikar. Som heller stod oppå pulten enn å sitte ved den.

Se deretter for dere en klasse på 16-17 stk. hvor over halvparten er denne gutten. OVER HALVPARTEN. Tre jenter satt der så stille i hjørnet, livredde så det ut som. Guttene regjerte. Det er det verste klassemiljøet jeg har vært borti!

Når jeg blir stor og får barn, da skal det søren meg praktiseres disiplin i hjemmet. Respekt for andre mennesker, det skal innprentes fra 2-årsalderen. "Mor har sett de verste eksemplene på bortskjemte, respektløse små drittunger. Det er derfor hun er så streng".

Spesielt én hadde jeg problemer med. Og for en vikar er det veldig vanskelig å bedømme om ungen er sånn, eller om han har en dårlig, ond dag. Derfor med forebehold om at han faktisk er sånn til daglig, la meg fortelle:

Jo, denne gutten, la oss kalle ham SATAN. SATAN er en litt kortvokst fyr, med fregner og lys lugg som står rett opp. Søtt, sier du? I think not. SATAN gjør ikke som han skal, SATAN vil heller ligge på gulvet og fortelle hvor teite alle rundt ham er (inkl. læreren!) SATAN har ikke adhd, men han liker å lyve om det for å få sympati. SATAN er flink til å ødelegge for klassen sin, og vende dem mot læreren. Han er frekk i kjeften, frekk-frekk-frekk-frekk-frekk. Et av høydepunktene var da en mamma kom trampende inn i klasserommet, og begynte å kjefte på ham. Tydeligvis fordi han hadde ihjeldynka en jente i friminuttet. En jente med mobil.


...SATAN endte opp hos rektor, med brev hjem. Ida endte opp med hodepine. Og med et løfte til seg selv om å aldri aldri bli lærer. Om å heller bli roseselger på Karl Johan, en kald vinternatt før det skjer.

Oldies

Barnevakt for Marie i 2003















Lene i vakker ballkjole













Gamlegjengen:
Linda, Eivor, Marianne, Veronica, Ida, Katrine, Kari, Rita, meg, Kristina og Lene




















Karianne på verandaen

GK-gjengen hjemme hos meg på frokost:
Karianne, Sara, Line og Johanne.

Trist dag

I dag kom det jævlige nyheter.
En jeg gikk i klasse med er død. Selv om jeg ikke kjente ham spesielt godt de siste årene, var han en som var der. En som skulle være der.

Jeg vet ikke noe om alle de problemene han hadde, bare sånt jeg har hørt av venner og venners venner. Men uansett hva det var, 20 år er ingen alder i det hele tatt.

Jeg husker så mye av han fra barneskolen. En liten tass som var gøy å slåss med, som stod til kallenavnet. Husker at jeg var "forelska" i ham i femte klasse, fordi han var så søt. Også hadde han det lureste smilet. Husker at vi dansa roligdans på klassefest , og at jeg måtte ta av meg plattform-skoene for å bli mer jevnhøy med han. Husker at han forsøkte å tatovere seg selv med en passer-spiss og en sprittusj i timen, og at guttene i klassen prøvde å sniffe pulveret inni en tyrkisk-pepper. At flere av dem gikk fra fotball til skating og fra skating til andre ting.

Siste gang jeg så ham var i fjor vinter, vi slo følge hjem fra nattbussen med noen andre fra gamleklassen. Da tenkte jeg at, han så ikke så ille ut som alle skulle ha det til. Kanskje litt sliten, men med samme smil og samme humor.

Kanskje kjente jeg ham ikke nå, men de minnene jeg har kommer i alle fall til å bli hos meg.

Så jeg sender en tanke til alle som var glad i ham, og til alle de som hjalp han så godt de kunne. Til familien hans, og til alle vennene hans. Hvil i fred.

Alt jeg gleder meg til!

Det er kanskje en god idé å la være å blogge når man egentlig ikke har noe å blogge om!

Men shitsamma. Jeg gleder meg veldig masse til Ritas julebord! Og jeg gleder meg til Linda, Camilla og Ida's julebord. Jeg gleder meg til alternativmessa i spektrum, og turen ut med Rita og Lene etterpå. Jeg gleder meg til å handle julegaver. Jeg gleder meg til bittelille julaften med Anne, Charlie og Karly. Jeg gleder meg til adventstid på skolen og på sfo, og juleferien som følger. Jeg gleder meg til å la bølgen av julekos skylle over meg.

Til gløgg, stearinlys, juletre, fine kjoler, gaver, julepynt, pepperkaker, Narnia, tre nøtter til askepott og kalkun hos bestemor.

Bring it on...!

Det var vel det meste. Dietten har gått bra, nå er jeg i den mer liberale fase 2, hvor man kan spise normalt-sunt, i steden for steinalder-sunt. Også fikk jeg lønn i dag. Julegaver = 0 stress i år.

(Hadde jeg kunne tegne, så ville jeg tegnet meg selv nederst, som kaster frukt og grovbrød over hodet mens jeg skriker "weeeee". Eller kanskje meg selv i nissekostyme som smiler bredt og synger julesanger. Det kan jeg ikke, men forestill dere gjerne.)

Inspirert Ida og kalorifri gelé

Helgen var overraskende fin, på tross av strengt alkoholforbud. Jeg har ikke mistet evnen til å kose meg uten alkohol, puuuh :p Snus var min eneste rus, og det funka greit!

Jeg så noen gamle venner, møtte et par nye og hadde det stort sett topp. Med unntak av at 7-eleven ikke selger mat uten mel, frukt, sukker eller fett. Jeg spurte, og hadde dessuten en lang samtale med han bak disken, som først trodde han snakket med verdens mest allergibefengte person. Sulten Ida. Men men, neste gang tar jeg med matpakke.

Da søndagen kom var jeg i skrivehumør! Elsker å være i skrivehumør. I dag kjøpte jeg meg en ny liten writers journal og en penn. Skrivehumøret mitt når det er på topp, kan best forklares som en trang til å beskrive alt og alle. Hele tiden, ustanselig. I går fikk jeg ikke sove, fordi det fløy tre dikt rundt i hodet mitt. Måtte først få dem ut i en liten blokk på nattbordet, så kunne jeg sove.

I dag har jeg vært lærer for andre klasse i norsk, my favourite! Ikke stort annet. Holder meg til dietten, er småhyper, full av koffein og kalorifri gelé, som er overraskende god. Mmm.

Jeg legger ut litt av det jeg skrev på søndag, men for å være småvanskelig får de som vil lese resten, spørre.

(1. utkast)

«Tar dokk drosje heim?», snustrønderen med meterlang ølånde ga seg ikke.
«Neida, vi blir borti gata her», jeg pekte raskt ut av vinduet, mot leiligheten vi alltid var i på lørdag kveld. Festsentralen med vors -og nachspielgaranti. Jeg kunne ikke engang huske hva vi gjorde uten sentralen vår.
Jo det stemmer, vi tok nattbuss. Klokka halv fire om natta, sammen med unge og gamle, fotballfans, frustrerte fruer, ungdomsskolejenter, kebabspisere, kebabkastere, sjefen på mix borti gata, de som spydde/tissa og de som måtte spy/tisse men faktisk holdt seg. Savnet dem ikke.

Slankeblogg?

På tide å fortelle litt om uka som har gått. Helvetesuka som jeg liker å kalle den.

Skal ikke beskrive dag til dag, men i alle fall har jeg spist egg, grønnsaker, kjøtt, kylling og nøtter for et helt liv. Æsj og æsj. Tre måltider om dagen, med kjipe små mellommåltider. Det eneste jeg kan glede meg til er litt sukkerfri lettis og fun light med guava lemon :p

De første dagene var helt ok, men på dag tre våknet jeg og var helt kake (kake er egentlig ikke lov i dietten men), jeg kom meg nesten ikke opp bakken til jobb, selv om jeg ble kjørt over halvveis. Siden 1. klasse-læreren hadde kommet tilbake, og ingen hadde sagt i fra til meg, fikk jeg valget mellom å ha en ADHD-tredjeklassing eller gå hjem og sove til sfo-tid. Jeg gikk hjem jeg. Når jeg våknet i 12-tida ringte jeg sjefen og sa at den bakken ikke funka i dag. Så sovnet jeg igjen og sov like godt hele torsdagen også. Utslått! (Jeg passet selvsagt på å spise 3 måltider om dagen...)

Torsdag morgen kom mamma inn på rommet mitt og lurte på om jeg skulle avslutte hele greia, "vil du ha litt sukker og fett, idamor?" Men nei, jeg hadde bestemt meg. Så selv om jeg var slapp, og magen protesterte, ruslet jeg ned og stekte bacon og egg. Naaam.

Fredag var jeg litt bedre, sjef nr.2 ringte litt over 8 og spurte om jeg ville ha en klasse. Jeg takket pent nei, fordi i dag måtte jeg først og fremst prøve meg på sfo. Noe jeg gjorde med suksess, etter en nesten-besvimelse og pepsi max-stopp på prix, opp jobbebakken. Dessuten sa noen på jobb at jeg så syk ut, og når noen sier det, så hjelper det egentlig ikke.

...Men, i dag når jeg skulle ta på beltet på buksa, måtte jeg ha det strammere, på hull 5, i steden på hull 2 eller 3 som jeg pleier. Så haha, det var verdt det!

Selv om jeg ikke kan drikke alkohol før neste mandag...God helg