Torsdag:
Denne dagen tok vi "Bart" ned til San Francisco - haha, nei, ikke Bart Simpson, men toget! Fra Burlinggame til San Fransisco for å gi M og bilen litt fri fra oss. Vi gikk av på stasjonen som lå under et (gigantisk) kjøpesenter, Westfield.
Der var det nok av butikker, men det aller beste var massasjeområdet! 12$ for en ti-minutters massasje. Det skulle vært obligatorisk. Food court'en der var også bra. Også hadde de en merkelig, stor gourmet-matbutikk, hvor det meste var økologisk og organisk og veldig spennende.
Egentlig var planen å dra til Alcatraz, men svigers hadde ikke helt klart å bestille billetter hjemme, så vi ble bortvist ved skranken. Derfor droppet vi det. Folk kom seg ikke ut fra Alcatraz, vi kom oss ikke inn.
Derfor syns jeg det var best å bruke opp alle pengene mine i steden. Mitt første møte med Forever 21 var vakkert, jeg husker det som om det var i går. Se for deg en butikk hvor det er stort-stort utvalg, det meste passer, det meste er fint og alt koster stort sett rundt 20$ (ca.120 kroner). Jeg prøvde, prøvde og prøvde, og Anders måtte til slutt dra meg ut derfra, med en stor handlepose.
Eplebutikken var like ved, og neimen kom jeg ikke ut igjen med en ipad som jeg kanskje ikke trengte eller hadde råd til, men er veldig glad i likevel. Den har rosa case. Rosa.
Noe som er fiffig med SF er at du kan være i en koselig turistete handlegate det ene minuttet, men om du går 200 meter til venstre så er du i slummen. Anders hadde funnet en restaurant på Foursquare som han ville prøve, så vi begynte å gå. Se for dere en pent bekledd jente med masse handleposer (hvor én er fra apple, ganske tydeligvis) som går innover en gate. En mørk gate. Det var folk som spilte kort på et klappbord på fortauet, folk som tisset på biler, folk som røyket hasj og drakk av papirposer og sa litt småcreepy ting som "I won't rob you today, but I'll rob you tomorrow". Jeg følte meg ikke så veldig høy i hatten kan du si.
Restauranten fant vi til slutt, det var bare en stor brun dør midt i slummen med bilde av en nøkkel på. Inni var den overraskende nok både koselig, og rikt befolket. Vi satt i loppemarkedaktige stoler og sofaer og koste oss med mer kobebiff. Servitøren var utrolig koselig, vi klarte ikke bestemme oss for vin, og da kom hun med tre forskjellige som vi fikk smake på. Det har aldri skjedd i Norge. Svigers fant merkelig nok også frem, på tross av mine advarsler om nabolaget.
Vi Bartet hjemover og tok en svært merkelig taxi hjem fra stasjonen, med en dame som kanskje ikke var helt nykter.
Monday, November 26, 2012
Sunday, November 25, 2012
San Francisco - min første Halloween
Onsdag:
Halloween, denne merkelige, morsomme og i Norge litt småkjipe dagen! For all del, det er gøy å drikke vin utkledd som en banan, men ikke så gøy når folk syns kostymer er såpass valgfritt, også blir man plutselig den eneste bananen på et bord fullt av mennesker.
I USA derimot, der er det gøy med Halloween! Vi begynte dagen med en liten tur til et lokalt kjøpesenter (digert). Der var det Hooters (dit gikk vi ikke), Bloomingdales, Barnes & Nobles og mye mer.
Vi spiste i food court'en, som fremdeles er ikke-eksisterende i Norge (Joda, de prøver å samle spisestedene i samme etasje, men hva hjelper det når det kun er 2 bakerier og én McDonalds). I USA kan man spise hva slags mat som helst, det er aldri mindre enn 20-30 spisesteder å velge mellom, og man kan fremdeles sitte sammen, på et felles spiseområde. Alt går fort, alt er billig.
Etter lunsjen dro vi til Lille M og store M's skole i nærheten av huset. Her skulle vi sammen med alle foreldrene få se på Halloween-opptoget. For noen kostymer de barna hadde! Man ble jo bare stående og glo, det var ikke bare hekser og vampyrer, men alt man kan tenke seg. Du hadde ghostbusters, elefanter, feer, pippi langstrømper, flyvertinne fra Singapore airlines, The blue man group. Kreativt! Vi vinket og tok bilder av "våre" unger, de var så stolte som haner der de gikk.
Etterpå var det nærmest som 17. mai, med konkurranser og leker (bl.a "donut-spisekonkurranse", only in America). Vi fikk også gå inn i klasserommene og se. Det var stas å få være med på.
Om kvelden dro vi til et gigantisk hus i nærheten, hvor vi fikk vite at det bodde en gammel dame som én gang i året åpnet porten til huset og leide inn folk til å kle seg ut og gi ut godteri til barna. Eiendommen var diger, med skummelheter overalt (hoder i trærne, gravsteiner og menneske-dukker som skremte meg litt på ordentlig). Noen stod også på balkongen i andre etasje og sendte en skummel demon nedover med line. Døren inn til yttergangen var åpen og der inne stod det en innleid fyr med apekostyme som brølte og bar seg. Moro for unga.
Etterpå var det på tide med vår første Trick or Treat! Det er ikke som på film (lenger?), men barna samles altså på skolen sammen med foreldrene sine, også går alle sammen i en fast gate. Barna løper opp til døra og foreldrene står og venter. Det var 7-10 stykker som løp opp til samme dør samtidig og fikk godis. Det var mye fin pynt, for når man er den utvalgte "Halloweengata" så må man ta den litt (mye) ut.
Etter all Halloween-moroa ville vertskapet ta oss med ut på middag. Vi dro til en japansk restaurant og spiste kobekjøtt som vi selv stekte ved bordet. Vi dyppet kjøtt og grønnsaker i kokende vann som vi kunne smaksette med f.eks chili. En litt fiffig måte å spise på. Kobekjøtt er superdigg, så det passet jeg på å spise mer av i US of A.
Halloween, denne merkelige, morsomme og i Norge litt småkjipe dagen! For all del, det er gøy å drikke vin utkledd som en banan, men ikke så gøy når folk syns kostymer er såpass valgfritt, også blir man plutselig den eneste bananen på et bord fullt av mennesker.
I USA derimot, der er det gøy med Halloween! Vi begynte dagen med en liten tur til et lokalt kjøpesenter (digert). Der var det Hooters (dit gikk vi ikke), Bloomingdales, Barnes & Nobles og mye mer.
Vi spiste i food court'en, som fremdeles er ikke-eksisterende i Norge (Joda, de prøver å samle spisestedene i samme etasje, men hva hjelper det når det kun er 2 bakerier og én McDonalds). I USA kan man spise hva slags mat som helst, det er aldri mindre enn 20-30 spisesteder å velge mellom, og man kan fremdeles sitte sammen, på et felles spiseområde. Alt går fort, alt er billig.
Etter lunsjen dro vi til Lille M og store M's skole i nærheten av huset. Her skulle vi sammen med alle foreldrene få se på Halloween-opptoget. For noen kostymer de barna hadde! Man ble jo bare stående og glo, det var ikke bare hekser og vampyrer, men alt man kan tenke seg. Du hadde ghostbusters, elefanter, feer, pippi langstrømper, flyvertinne fra Singapore airlines, The blue man group. Kreativt! Vi vinket og tok bilder av "våre" unger, de var så stolte som haner der de gikk.
Etterpå var det nærmest som 17. mai, med konkurranser og leker (bl.a "donut-spisekonkurranse", only in America). Vi fikk også gå inn i klasserommene og se. Det var stas å få være med på.
Om kvelden dro vi til et gigantisk hus i nærheten, hvor vi fikk vite at det bodde en gammel dame som én gang i året åpnet porten til huset og leide inn folk til å kle seg ut og gi ut godteri til barna. Eiendommen var diger, med skummelheter overalt (hoder i trærne, gravsteiner og menneske-dukker som skremte meg litt på ordentlig). Noen stod også på balkongen i andre etasje og sendte en skummel demon nedover med line. Døren inn til yttergangen var åpen og der inne stod det en innleid fyr med apekostyme som brølte og bar seg. Moro for unga.
Etterpå var det på tide med vår første Trick or Treat! Det er ikke som på film (lenger?), men barna samles altså på skolen sammen med foreldrene sine, også går alle sammen i en fast gate. Barna løper opp til døra og foreldrene står og venter. Det var 7-10 stykker som løp opp til samme dør samtidig og fikk godis. Det var mye fin pynt, for når man er den utvalgte "Halloweengata" så må man ta den litt (mye) ut.
Etter all Halloween-moroa ville vertskapet ta oss med ut på middag. Vi dro til en japansk restaurant og spiste kobekjøtt som vi selv stekte ved bordet. Vi dyppet kjøtt og grønnsaker i kokende vann som vi kunne smaksette med f.eks chili. En litt fiffig måte å spise på. Kobekjøtt er superdigg, så det passet jeg på å spise mer av i US of A.
San Francisco - Homsebomsedag
Tirsdag:
Endelig skulle vi inn til San Francisco by! M kjørte oss inn og slapp oss av på Fisherman's Wharf, som er et fint kaiområde med restauranter, caféer og suvernirbutikker. Det er også et av stoppestedene på de fleste hop-on-hop-off-bussene i byen.
Vi tok en lett lunsj på brygga og fant oss en rød buss. Dette er greit å hoppe av og på i en såpass diger by, man innbiller seg i alle fall at man får litt mer oversikt. Vi oppdaget fort at sjåføren, Willie, var relativt spesiell. Han snakket i hundre kilometer i timen, lo høyt og lenge av seg selv og fortalte masse rare historier. Underholdende fyr. Jeg fant ut etterpå at Willie er relativt kjent. Blant annet stoppet han midt i gata, sa "se til høyre nå, vent...veeent", det vi så på var en mann som satt på fortauet bak en busk. Hver gang noen gikk forbi så hoppet han frem fra busken og skremte livskiten av dem. Han var "The bushman", og dette var jobben hans. (Noen dager senere skremte han også vettet av svigers).
Vi hoppet av på Haight Ashbury som jeg hadde lyst til å se. Det var jo her The Summer Of Love foregikk i 1967. Joda, her var det nok mange kreative sjeler en gang i tiden, sikkert også nåtiden. Det var veggmalerier og grafitti over alt, små caféer, legal high-butikker, butikker med nips, kunst og røkelse og marijuanarøyk så tjukk som smør i hele bydelen.
Man kunne også se mange av de smale, fargerike tett-i-tetthusene som man forbinder med SF (tenk introen til Under samme tak). Det var pent der, kanskje ikke i hovedgata, mer rundt. Det jeg ikke likte var de agressive tiggerne, "kom igjen, gi meg noe penger da. Herregud liksom". De ærlige tiggerne var også noe, "I need weed" og "I need some new pants, mine are filthy". Bomse-bydel, rett og slett.
Fra bomsebydel til homsebydel, etter et besøk på en koselig restaurant/bar/café med verdens beste blåmuggostdip, dro vi til The Castro. Regnbueflagg opp og ned gatene! Et utrolig fint sted med kjempekoselige folk. Likte meg der! Det var både søte små veskehunder i hopetall, + frisørsalonger og "daycare" for disse. De hadde også en (menneske) neglsalong ved navnet "Hand Job" (fniz).
Vi tok et glass vin på "Harvey Milk" og reiste til en annen side av byen. I taxien møtte vi en mann som viste oss bilder av sine glansdager som rockestjerne på 60-tallet, og anbefalte oss et par band i samme slengen.
Sidenote: Det er en annen ting, herregudsfred så koselige taxisjåførene i San Francisco var! Man kunne snakke med dem om ditt og datt, og når jeg reiste alene var det "sweetheart" all the way!
Så dro vi for å møte svigers og ta litt middag. Vi var slitne og sultne, og endte til slutt opp på brygga på den svære restauranten "Scommas", som da er en sjømatkjede. Vi hadde blitt ettertrykkelig advart mot sjømat i USA (vi er jo fra Norge må vite), så derfor bestilte vi oss hamburgere. På fiskerestaurant. Det var overraskende godt! Min første buger i USA! (men ikke den siste).
Vi ble hentet av Soccer Mom-bilen og kjørt trygt hjem til The Suburbs. Dagen etter var det faktisk Halloween!
Endelig skulle vi inn til San Francisco by! M kjørte oss inn og slapp oss av på Fisherman's Wharf, som er et fint kaiområde med restauranter, caféer og suvernirbutikker. Det er også et av stoppestedene på de fleste hop-on-hop-off-bussene i byen.
Vi tok en lett lunsj på brygga og fant oss en rød buss. Dette er greit å hoppe av og på i en såpass diger by, man innbiller seg i alle fall at man får litt mer oversikt. Vi oppdaget fort at sjåføren, Willie, var relativt spesiell. Han snakket i hundre kilometer i timen, lo høyt og lenge av seg selv og fortalte masse rare historier. Underholdende fyr. Jeg fant ut etterpå at Willie er relativt kjent. Blant annet stoppet han midt i gata, sa "se til høyre nå, vent...veeent", det vi så på var en mann som satt på fortauet bak en busk. Hver gang noen gikk forbi så hoppet han frem fra busken og skremte livskiten av dem. Han var "The bushman", og dette var jobben hans. (Noen dager senere skremte han også vettet av svigers).
Vi hoppet av på Haight Ashbury som jeg hadde lyst til å se. Det var jo her The Summer Of Love foregikk i 1967. Joda, her var det nok mange kreative sjeler en gang i tiden, sikkert også nåtiden. Det var veggmalerier og grafitti over alt, små caféer, legal high-butikker, butikker med nips, kunst og røkelse og marijuanarøyk så tjukk som smør i hele bydelen.
Man kunne også se mange av de smale, fargerike tett-i-tetthusene som man forbinder med SF (tenk introen til Under samme tak). Det var pent der, kanskje ikke i hovedgata, mer rundt. Det jeg ikke likte var de agressive tiggerne, "kom igjen, gi meg noe penger da. Herregud liksom". De ærlige tiggerne var også noe, "I need weed" og "I need some new pants, mine are filthy". Bomse-bydel, rett og slett.
Fra bomsebydel til homsebydel, etter et besøk på en koselig restaurant/bar/café med verdens beste blåmuggostdip, dro vi til The Castro. Regnbueflagg opp og ned gatene! Et utrolig fint sted med kjempekoselige folk. Likte meg der! Det var både søte små veskehunder i hopetall, + frisørsalonger og "daycare" for disse. De hadde også en (menneske) neglsalong ved navnet "Hand Job" (fniz).
Vi tok et glass vin på "Harvey Milk" og reiste til en annen side av byen. I taxien møtte vi en mann som viste oss bilder av sine glansdager som rockestjerne på 60-tallet, og anbefalte oss et par band i samme slengen.
Sidenote: Det er en annen ting, herregudsfred så koselige taxisjåførene i San Francisco var! Man kunne snakke med dem om ditt og datt, og når jeg reiste alene var det "sweetheart" all the way!
Så dro vi for å møte svigers og ta litt middag. Vi var slitne og sultne, og endte til slutt opp på brygga på den svære restauranten "Scommas", som da er en sjømatkjede. Vi hadde blitt ettertrykkelig advart mot sjømat i USA (vi er jo fra Norge må vite), så derfor bestilte vi oss hamburgere. På fiskerestaurant. Det var overraskende godt! Min første buger i USA! (men ikke den siste).
Vi ble hentet av Soccer Mom-bilen og kjørt trygt hjem til The Suburbs. Dagen etter var det faktisk Halloween!
Friday, November 23, 2012
San Francisco - gobstoppers og outlethimmelen
Mandag:
Mandag våknet jeg i englevingesengen, ganske uthvilt, fortsatt litt komatøs. Etter en norsk frokost og en rask rådslagning om hva dagen burde bringe hoppet vi i soccer mom-bilen (7 seter) og dro mot byen Gilroy. Kusinen til Anders - M, hun er nemlig hjemmeværende husfrue, og hadde tid og lyst til å være privatsjåfør for oss flere av dagene. I Gilroy fins det nemlig en gigantisk outlet, med masse merkeklær og flotte priser.
Vi brukte vel en 7-8 timer på dette senteret.
Det var dessuten strålende sol og godt over 20 grader ute.
Når vi først kom til Gilroy ble jeg litt sjenert, alle selgerne var så "på". Bare man kikket inn døra, løp de mot deg og spurte hvordan det gikk og at de dessuten hadde tilbud på ditten og datten i dag. En service jeg begynte å like etter hvert som ferien gikk. Skal man prøve noe, selv om det bare er på "The H and M store", så tar de klærne, henger dem opp for deg, spør om de skal hente andre størrelser etc etc. Forskjellen er enorm fra Hennes & Mauritz i Norge, hvor de virkelig har et minimum av service. Dessuten var alle så nysgjerrig på Norge. Man følte seg liksom så betydningsfull. Folk er mye flinkere til å si hei, takk, ha det, ha en fin dag og unnskyld meg.
Sidenote: I tiden etter hjemkomsten var det like skuffende her som etter en England-tur. Man får stadig døra i fjeset, folk i butikk tillater seg å være uinteresserte og sure, andre presser seg inn på trikken før du kommer deg av. Hjertesukk.
Jeg shoppet og shoppet, kjøpte nike-sko (Jeg har masse nike-sko, men bare ett par fra Norge), nike-sokker, nike-treningstopper, Converse t-skjorte og sokker, store duftlys, små duftlys, kreatin, tranebærpiller nok til to års bruk (buy one, get one free), en fin ildfast form, en fiiiiiin veske fra Aldo (den koster 600 kroner her i Norge, jeg ga 140, det må man jo bare elske). +++
Mid-shopping-lunsjen tok vi på Applebees. Min første kjederestaurant i USA. Mest kjente er de for sin artisjokk -og spinatdipp som de har en superhemmelig oppskrift på. Den var veldig god, og senere i oppholdet smakte vi mange etterlikninger, ingen like gode.
Vi reiste utslitte hjem fra outlet-tur, det var godt med stor bil og stort bagasjerom.
Etter middag reiste vi ned til en giga-matbutikk, min første giga-matbutikk i USA. Tenk å ha slikt et utvalg, da skal det godt gjøres å bli så matlei som man blir i Norge til tider. Jeg kjøpte vel i ærlighetens navn mest godteri da. Gobstoppers, junior mints, red wines og de fantastiske hershey's cookies and cream (som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte flere av, de er så syyyykt gode. Hvit sjokolade med kjeksbiter inni. De har dem i Norge, men bare små mini-plater som koster for mye).
Det var en dag i shoppingens tegn, men vi var veldig nysgjerrige på selve San Francisco. Dagen etter fikk vi endelig sett oss rundt der!
Mandag våknet jeg i englevingesengen, ganske uthvilt, fortsatt litt komatøs. Etter en norsk frokost og en rask rådslagning om hva dagen burde bringe hoppet vi i soccer mom-bilen (7 seter) og dro mot byen Gilroy. Kusinen til Anders - M, hun er nemlig hjemmeværende husfrue, og hadde tid og lyst til å være privatsjåfør for oss flere av dagene. I Gilroy fins det nemlig en gigantisk outlet, med masse merkeklær og flotte priser.
Vi brukte vel en 7-8 timer på dette senteret.
Det var dessuten strålende sol og godt over 20 grader ute.
Når vi først kom til Gilroy ble jeg litt sjenert, alle selgerne var så "på". Bare man kikket inn døra, løp de mot deg og spurte hvordan det gikk og at de dessuten hadde tilbud på ditten og datten i dag. En service jeg begynte å like etter hvert som ferien gikk. Skal man prøve noe, selv om det bare er på "The H and M store", så tar de klærne, henger dem opp for deg, spør om de skal hente andre størrelser etc etc. Forskjellen er enorm fra Hennes & Mauritz i Norge, hvor de virkelig har et minimum av service. Dessuten var alle så nysgjerrig på Norge. Man følte seg liksom så betydningsfull. Folk er mye flinkere til å si hei, takk, ha det, ha en fin dag og unnskyld meg.
Sidenote: I tiden etter hjemkomsten var det like skuffende her som etter en England-tur. Man får stadig døra i fjeset, folk i butikk tillater seg å være uinteresserte og sure, andre presser seg inn på trikken før du kommer deg av. Hjertesukk.
Jeg shoppet og shoppet, kjøpte nike-sko (Jeg har masse nike-sko, men bare ett par fra Norge), nike-sokker, nike-treningstopper, Converse t-skjorte og sokker, store duftlys, små duftlys, kreatin, tranebærpiller nok til to års bruk (buy one, get one free), en fin ildfast form, en fiiiiiin veske fra Aldo (den koster 600 kroner her i Norge, jeg ga 140, det må man jo bare elske). +++
Mid-shopping-lunsjen tok vi på Applebees. Min første kjederestaurant i USA. Mest kjente er de for sin artisjokk -og spinatdipp som de har en superhemmelig oppskrift på. Den var veldig god, og senere i oppholdet smakte vi mange etterlikninger, ingen like gode.
Vi reiste utslitte hjem fra outlet-tur, det var godt med stor bil og stort bagasjerom.
Etter middag reiste vi ned til en giga-matbutikk, min første giga-matbutikk i USA. Tenk å ha slikt et utvalg, da skal det godt gjøres å bli så matlei som man blir i Norge til tider. Jeg kjøpte vel i ærlighetens navn mest godteri da. Gobstoppers, junior mints, red wines og de fantastiske hershey's cookies and cream (som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte flere av, de er så syyyykt gode. Hvit sjokolade med kjeksbiter inni. De har dem i Norge, men bare små mini-plater som koster for mye).
Det var en dag i shoppingens tegn, men vi var veldig nysgjerrige på selve San Francisco. Dagen etter fikk vi endelig sett oss rundt der!
Thursday, November 22, 2012
San Francisco - reiseblogg
Jeg har lenge tenkt at det er lurt å skrive ned en dagbok fra turen, lest we (me) forget. Dette burde jeg selvsagt ha gjort med en gang jeg kom hjem.
Problemet var bare at uka etter jeg kom hjem levde jeg i min egen verden, helt døgnvill, helt asosial og helt slapp. Det var først i natt jeg sov i 7 timer uten å våkne minst én gang. Halleluja, det var deilig.
Derfor vil jeg nå gjenskape turen ved hjelp av notatene jeg skrev underveis, på min splitter nye ipad som jeg ikke hadde råd til! Vi begynner med søndag - den store avreisedagen:
Søndag var det adjø-tid for moder Norge. Tidlig-tidlig sto vi opp og kjørte til Gardermoen. Kofferten min var som planlagt ikke mer enn halvfull. Jeg hadde aldri flydd lenger enn kanskje 5 timer i strekk før dette. Den første økten, til London var sånn jeg er vant til. Little nap - little food - hello destination.
Det var på tide å boarde gigaflyet. Vi ble satt i midtgangen, heldigvis tenkte jeg, da det er ulogisk at et SÅ STORT fly kan lette, da slapp jeg i hvertfall å bli minnet på at det var et fly vi satt i.
Vi satt ved siden av Mr. stinky og hans far, Mr. kikhoste. I elleve timer. Elleve. Timer. Kikhoste er et artig fenomen, hvor det kan høres ut som om en lunge er på vei opp halsen hvert 3 minutt. Mr. Stinky luktet sykdom, eventuelt en meget uvasket, sur rompe. Jeg gjentar. Elleve timer.
Heldigvis for meg hadde vi personlig TV med et utvalg av filmer, TV-serier og musikk. Jeg så og så, på alt som sees på kan. Innimellom fikk vi drikke og hvetefluff/mat. Alt smakte ingenting, alt var loff. Etter 7 timer hadde jeg (tilpasningsdyktig som jeg er) vendt meg til at "dette er mitt nye liv". En slags komatøs tilstand nesten.
Etter 11 timer var vi fremme i USA, og der var det søren meg sommer, blå himmel og sol, klokka var ettermiddag. Jeg har aldri vært så forvirret før. Ikke hadde jeg sovet på flyet heller på grunn av "host, host, BLÆHKRÆVÆÆÆhosthost".
Vi ble tatt imot av fire glade mennesker med norske flagg, kusinen til Anders - M, hennes mann, M, barna deres, lille M og store M. De kjørte oss hjem til et kjempeamerikansk hus, med swimming pool og 5 bad. Akkurat sånn jeg så for meg at et hus i USA skulle være. Anders og jeg fikk egen etasje. Woop.
Sengen må nevnes for å huskes, den var som en sky! En høy og stor seng med madrass fylt med englevinger og stjernestøv. Mmmmmm, å synke ned i din favn, kjære seng.
Huset lå et sted som heter Hillsborough, som er omtrent 20-25 minutter utenfor San Francisco by. Nabolaget var veldig fancy, du skulle ikke gå langt opp gata for å beskue diverse palass. Alt var dessuten dekorert med Halloween-pynt, veldig stilig, veldig som på film.
Jeg prøvde å være hyggelig og vise meg som en god gjest fra første stund. Dette mislyktes jeg fullstendig med da jeg trodde det hele var en av filmene på flyet, eventuelt en drøm. Inntrykket ble forhåpentligvis rettet opp de følgende dagene.
Problemet var bare at uka etter jeg kom hjem levde jeg i min egen verden, helt døgnvill, helt asosial og helt slapp. Det var først i natt jeg sov i 7 timer uten å våkne minst én gang. Halleluja, det var deilig.
Derfor vil jeg nå gjenskape turen ved hjelp av notatene jeg skrev underveis, på min splitter nye ipad som jeg ikke hadde råd til! Vi begynner med søndag - den store avreisedagen:
Søndag var det adjø-tid for moder Norge. Tidlig-tidlig sto vi opp og kjørte til Gardermoen. Kofferten min var som planlagt ikke mer enn halvfull. Jeg hadde aldri flydd lenger enn kanskje 5 timer i strekk før dette. Den første økten, til London var sånn jeg er vant til. Little nap - little food - hello destination.
Det var på tide å boarde gigaflyet. Vi ble satt i midtgangen, heldigvis tenkte jeg, da det er ulogisk at et SÅ STORT fly kan lette, da slapp jeg i hvertfall å bli minnet på at det var et fly vi satt i.
Vi satt ved siden av Mr. stinky og hans far, Mr. kikhoste. I elleve timer. Elleve. Timer. Kikhoste er et artig fenomen, hvor det kan høres ut som om en lunge er på vei opp halsen hvert 3 minutt. Mr. Stinky luktet sykdom, eventuelt en meget uvasket, sur rompe. Jeg gjentar. Elleve timer.
Heldigvis for meg hadde vi personlig TV med et utvalg av filmer, TV-serier og musikk. Jeg så og så, på alt som sees på kan. Innimellom fikk vi drikke og hvetefluff/mat. Alt smakte ingenting, alt var loff. Etter 7 timer hadde jeg (tilpasningsdyktig som jeg er) vendt meg til at "dette er mitt nye liv". En slags komatøs tilstand nesten.
Etter 11 timer var vi fremme i USA, og der var det søren meg sommer, blå himmel og sol, klokka var ettermiddag. Jeg har aldri vært så forvirret før. Ikke hadde jeg sovet på flyet heller på grunn av "host, host, BLÆHKRÆVÆÆÆhosthost".
Vi ble tatt imot av fire glade mennesker med norske flagg, kusinen til Anders - M, hennes mann, M, barna deres, lille M og store M. De kjørte oss hjem til et kjempeamerikansk hus, med swimming pool og 5 bad. Akkurat sånn jeg så for meg at et hus i USA skulle være. Anders og jeg fikk egen etasje. Woop.
Sengen må nevnes for å huskes, den var som en sky! En høy og stor seng med madrass fylt med englevinger og stjernestøv. Mmmmmm, å synke ned i din favn, kjære seng.
Huset lå et sted som heter Hillsborough, som er omtrent 20-25 minutter utenfor San Francisco by. Nabolaget var veldig fancy, du skulle ikke gå langt opp gata for å beskue diverse palass. Alt var dessuten dekorert med Halloween-pynt, veldig stilig, veldig som på film.
Jeg prøvde å være hyggelig og vise meg som en god gjest fra første stund. Dette mislyktes jeg fullstendig med da jeg trodde det hele var en av filmene på flyet, eventuelt en drøm. Inntrykket ble forhåpentligvis rettet opp de følgende dagene.
Subscribe to:
Posts (Atom)