Resepsjonistens meny

I dag hadde jeg min første dag i resepsjonen på stedet jeg skal bli i to uker fremover. Stedet er veldig fint, alt er pent og moderne. Og alt er gratis! Maten spesielt. Et av mine ansvarsområder er stadig påfyll av brus og bris-kjøleskapet, hvor jeg bare kan forsyne meg (Pepsi Max FTW). Frukt får vi levert hver uke, og frokost kommer og serverer seg selv hver morgen!
Til lunsj kan jeg fråtse i Brämhult-juicer (de man aldri tar seg råd til, supergode juicer med bringebær, jordbær og slikt), salatdisken, masse smoothies, baguetter, frukt og bakevarer. Jeg klarte ikke å være beskjeden, så tok litt av alt og ble stappmett.

Det trengs kanskje som motivasjon for å stå opp og være på jobb klokken 8.00, her er det studenten i meg som snakker, den samme studenten som et semester var outraged over å ha en forelesning SÅ tidlig.

Det er spesielt å være en av de trøtte, zombie-liknende, dokumentmappebærende menneskene på trikken. Bra det er sommer enda, de er hakket skumlere i den mørke vintertiden.

Lesson nr. 1 learned: Jeg KAN ha en jobb som krever en normal døgnrytme (så lenge maten er god), men jeg er bare nødt til å ha en jobb hvor det er mye å gjøre, kanskje litt (mye) mer utfordrende. Ellers sovner jeg. Rett og slett. Jeg hadde ingenting å gjøre i en halvtime i dag, min opplærer satt på et annet rom i en telefon, jeg trodde jeg skulle dunke hodet i disken. Beklager, men firmaets ansikt utad ligger for øyeblikket nedad.

Jeg gleder meg veldig til å få lønn i alle fall. Andefett er bestilt fra Brodern i England (til svigerinnes store undring). Jeg skal nemlig prøve meg på andeconfit som hurra-for-lønning-middag. Og da trengs en del fett. Andefett er dyrt i Norge (why?)

Klokka er snart ni, så nå er det visst leggetid. Neida. Joda.

Simply England

Tilbake atter! Fikk dessverre med meg en bihulebetennelse hjem, i tillegg til kvota. De siste par dagene har jeg ligget på sofaen for å bli frisk, skal jobbe hver dag til september fra og med i morgen. Egentlig i går og i dag også, men nei.

Jeg var innom United Bakeries på vei hjem fra feilslått jobb i går, og i det jeg fikk døra omtrent slengt i trynet, slo det meg at I don't think I'm in England anymore. Der er alle så forbanna koselige, folk snakker til deg i heisen og kaller deg love, sweetheart og darling over en lav sko. Folk virker ikke redde for hverandre der borte. Syns i grunn det er hyggeligere.

England var flott, og Scarborough hadde meget fint å se på. Også tok vi en dagstur til Whitby, en gamleby-aktig by med en eldgammel kirke og koselige små gater. Var godt å se barna igjen, og ikke minst bror. Lillebabyen er så nydelig som en baby får blitt. Ellers var det turer til "The amusement", dvs. litt karuseller og masse spilleautomater nede ved vannet. Det var lettere å unngå den typiske pub-maten enn i Blackpool, fikk faktisk i meg både kalkun, parmaskinke og mozzarella, selv om det også ble fish&chips innimellom. Reiste hjem på fredag, 9 timer, all by my lonesomes. Har egentlig blitt litt glad i England. Har vært i Manchester, Liverpool, London, Hull, Whitby, Scarborough og Blackpool nå.

Bildebonanza:

Utsikten fra rommet mitt (nettingen er for at måkene ikke skal fly inn):

Hotellet mitt, simply lovely:

Ryktet stemte:

En ruin hvor norske vikinger visstnok holdt til føritia:

Jeg klarte å gå meg bort en av dagene, brodern måtte finne meg:

Whitby, på vei ned fra kirken, veldig koselig by:



En haug med benker utenfor hotellet, de fleste benkene i Scarborough er minne-benker, skjenket av noens etterlatte, med blomster og greier på: