Det er nydelig høstvær for tiden, blå himmel, sol og et skarpt drag i luften. Liker det. Etter en liten bloggpause, får vi oppdatere litt her inne, Lest We Forget.
På onsdag skjedde en meget fantastisk ting, jeg så Jack White in consert for første gang. Det var ikke som om det skjedde plutselig, vi kjøpte billetter allerede i sommer, men guri meg.
Plutselig var datoen her, og enda plutseligere kom den velkledde Mr. White ut på scenen, i dress, med tilbakestrøket hår og dundret løs på Dead Leaves And The Dirty Ground - og Ida begynte å gråte. Jeg ble så rørt. Jeg blir egentlig rørt av det meste som foregår på en scene. Har hørt på sangene til Mr. White siden jeg var 15-16 år, og har sikkert 50 favoritter blant dem. Han spilte mange av dem, til mer gråt.
Hotel Yorba,
Wasting my time, og
I can tell that we are gonna be friends. Mange av de nye også, så klart, men det er tross alt de eldre tingene jeg elsker-elsker.
En annen kulturopplevelse jeg hadde nylig, var en battle på Nationaltheatret. En battle er akkurat det jeg tror, hip-hoppere som får ett minutt hver på å fornærme hverandre, frem og tilbake.
Anders har i den siste tiden stadig vekk satt på slike battles på computeren, og det er omtrent det flaueste jeg vet om. Så da Nationaltheatret hadde invitert til battle i anledning Ibsen-dagene, måtte jeg jo bli med. Og det var festlig. Ikke på nær så flaut som på computer, kanskje fordi publikum var så with-it. Jeg tok meg selv i å "wooooo"-e flere ganger. Dette var altså et unntak fra kultur-gråtingen min.
I dag har det også blitt bestilt billetter til Spamalot, Atle Antonsens egen versjon av Monthy Python-musikalen. Trenger vel ikke si hvor mye jeg gleder meg til det. Eller hvor rørt jeg kommer til å bli.
Så alt i alt blir dette en meget kulturell høst, wooop.
Også reiser jeg til San Francisco i oktober :-D Men det sparer vi til en annen gang, klarer ikke å ta innover meg at jeg skal til hele verdens land for første gang (dåååån).
Natta.
Battle-illustrasjon:
