Jeg skjelver på hendene, og får ikke puste ordentlig.
Blikket mitt flakker. Bomull i hodet og kaffe i halsen. Det sitter en isbjørn i magen min som brøler, kald, stor og jævlig bråkete. Det store dyret maser, jeg vet ikke hva han vil. Han er ganske ny. Jeg pleide å ha en katt i magen, rolig, smygende, malende. Som freste ifra seg hvis det trengtes, tøff som bare fy, men som stort sett lå der og sov 20 timer i døgnet.
Isbjørnen i magen er hverken et dag- eller nattdyr, ikke et A- eller B-menneske. Han venter til jeg er alene og kanskje kjeder meg litt. Da slår han til. Jeg kan stå på jobb totalt intetanende, alt er rolig og jeg kan være fornøyd som bare dèt. Plutselig kjenner jeg klørne hans rispe meg på innsiden av magen. Også kommer det første lille brølet, og jeg skvetter.
Jeg har forsøkt å snakke til ham, men han er sta. Samtalene våre går som regel sånn:
Jeg: Kan du for helvete se å roe deg ned? Hva er det?
Isbjørnen: Brøøøøøøøøøøøl! Du er så idiotisk og liten, du er ingenting. Brøøøøøøøl!
Jeg: Så slem du er, hvorfor sier du sånn?
Isbjørnen: Jeg liker deg ikke, det er det ingen som gjør. Brøøøøøøl!
Jeg: Nå får du roe deg ned, jeg har familie, en jobb og gode venner, og til og med en kjæreste som jeg er kjempeglad i. Du bor i en mage du.
Isbjørnen: Familien din holder på å forsvinne, du liker ikke jobben din, vennene dine har ikke tid til deg lenger, og kjæresten din er ikke halvparten så glad i deg som du tror! Brøøøl!
Jeg: Er det sant? Hvordan vet du det?
Isbjørnen: Du vet det også. Brøøøøl!
Jeg: Nå vil jeg ikke snakke mer med deg.
Isbjørnen: I tillegg er du feit, har teite klær og stygt hår, du er dum som et brød og det blir aldri noe ut av deg. Brøøøøøøl!
Jeg: Ut! Ut av magen min! Gå vekk, jeg vil ikke ha deg der lenger! Du lyver, din frekke, frekke bjørn.
Og når samtalen har kommet så langt er jeg som regel oppløst i tårer, det er utrolig hvor flink han er til å få meg til å gråte. Og tro ikke han gir seg etter mine protester, ånei, det er bare delen av samtalen hvor jeg slutter å snakke tilbake. Han fortsetter å presentere grunnene til hvorfor jeg skal tro på ham. Han forsøker å overbevise meg.
Det er heldigvis noen ting som får ham til å sove. Det kan hjelpe å snakke så fort og så mye at han ikke kommer til, da gir han som regel opp etter en stund og legger seg til å sove igjen.
Alkohol hjelper også, men det er risky, for 45% av gangene blir han sterkere, snakker høyere og klorer hardere når han får i seg et par drinker. Han blir til super-isbjørnen. Og han kan du bare glemme å få til å holde kjeft. Det hjelper også å holde seg opptatt, trene, stresse rundt, snakke mye.
Den ultimate løsningen ville være å notere alt han sier, studere hans påstander nøye og finne motargumenter på alle hans anklager, sånn at neste gang isbjørnen våkner, kan jeg avfeie alle hans forsøk på å plage meg. Hadde det bare vært så lett som det høres ut. Den slue isbjørnen er kanskje i magen min, men han kunne liksågodt holdt til innerst i øret, for jeg hører han. Godt.
Og sånn går dagene med en isbjørn i magen.
